Blog Layout

Et paradoks om logopedutdanningen ved UiT legges ned

Jon-Øivind Finbråten • 29. oktober 2021

I desember vil universitetsstyret ved Universitet i Tromsø ta stilling til forslaget fra HSL-fakultetet om å legge ned den toårige logopedutdanningen

Det er estimert at 10% av alle barnehagebarn har en periode der de stammer. Det er en periode som for mange foreldre kan skape bekymring og stress, ikke minst for barnet selv som strever med å si det han eller hun vil. Tidlig intervensjon er noe som til stadighet ropes ut fra alle faglige forum, regjeringsplattformer, stortingsmeldinger, offentlige utredninger og som blir debattert heftig i ulike forum. Da trenger man også de som skal utføre intervensjonen og veiledningen. Rundt 1-2% av voksne stammer eller har løpsk tale, og flere studier har avdekt av det er en mye høyere andel av befolkningen som stammer som har generell angst, sosial angst, panikkangst og depresjon. Dette er livsinngripende utfordringer som hemmer en både i utdanning, arbeidsliv og fritiden. I dag kan barn, unge og voksne få logopedhjelp om de har behov for det etter opplæringsloven, eller de kan få det dekt av Helfo og oppsøke privatpraktiserende logoped. I dag kan man bli logoped ved å studere på heltid eller deltid ved UiO, NTNU, Nord, UiB og UiT.

Norge hadde spesialskoler for barn, unge og voksne med ulike behov, inkludert personer som stammer, som ble nedlagt på starten av 90-tallet. Dette kom på grunn av nasjonale bestemmelser om at man heller måtte sørge for at man fikk hjelp der man er, der man bor, i hjemmiljøet. Noe av fagmiljøet ble samlet i det som er kjent som Statped som fortsatte å tilby intensivert hjelp og veiledning til langt ut på 2000-tallet. Nå er det nok en gang bestemt på et nasjonalt plan å desentralisere den overordnede kompetansen til Statped og sette mer penger til spesialpedagogisk kompetanse lokalt gjennom blant annet PPT, slik at Statped kun skal veilede i saker man ikke kan forvente å ha kunnskap om lokalt.

En potensiell nedleggelse av logopedutdanningen ved UiT, en lokal beslutning, blir et paradoks og stiller seg i rekken av en serie med tragedier som har rammet brukerne våre over tid. Hvordan kan man forvente å få kompetanse lokalt om man ikke utdanner logopeder til å være der? Nasjonalt bestemmer man at man skal ha kompetanse lokalt, men da må også disse føringene gå videre til universitetene, og universitetene må ta sin samfunnsplikt på ramme alvor. Da må de sette av ressurser til slike type utdanninger. Afasiforbundet har dokumentert en omfattende mangel på logopeder i norske kommuner. Dette er noe Norsk interesseforening for stamming og løpsk tale kjenner seg igjen i. Vi får stadig henvendelser fra familier i Nord-Norge og distrikts-Norge om at de søker etter logoped. Vi kjenner også til mange som vokste opp uten å vite at de kunne få hjelp, av den enkle grunn at det ikke var noe støtteapparat rundt. I møter med foreldre har vi ofte hørt «nei, det er ikke logoped her vi bor, så kommunen sier at vi ikke kan få noe hjelp».