KOMMENTAR:
Hva er det en person som stammer frykter mest på vei inn i en samtale? Se for deg en typisk «small talk»-situasjon hvor man hører en summing av prating og latter. På vei inn i lokalet kommer «Jens». Han har tenkt på denne sammenkomsten i flere uker siden invitasjonen kom. I hodet til «Jens» vil ikke den ene tanken slippe taket, frykten for at stammingen skal forhindre ham fra å snakke uten å stamme.
«Jens» er på ingen måte
den eneste som har gruet seg til en sosial sammenkomst der han kjenner på forventningene fra seg selv og de rundt om å kunne delta i samtalene. Bli kjent, knytte kontakter, stille spørsmål, fortelle noe morsomt, være kjapp i replikken, virke interessert, være engasjert. Men stammingen står i veien. Han får ikke sagt det han vil si slik han vil si det. Han blir mer opphengt i hvordan han snakker enn hva han sier. Mest sannsynlig gjør han et godt inntrykk på de andre som han treffer, men «Jens» tenker at han taklet denne sammenkomsten dårlig.
Vi, Norsk interesseforening for stamming og løpsk tale
er en landsomfattende frivillig forening for personer med en taleflytvanske, og jobber for mer kunnskap om stamming og løpsk tale i samfunnet – i barnehagen, skolen og arbeidslivet, og hos foreldre, venner og kolleger. Å delta i en samtale og snakke flytende ligger der som en forventning i møte med andre mennesker, om du skal på en date, jobbintervju eller bli kjent med nye mennesker. Rundt en prosent av verdens voksne befolkning stammer (cirka 70 millioner mennesker), og tilsvarende i Norge, omtrent 50.000. Rundt ti prosent av barn i småbarnsalder har perioder med stamming. De fleste barna slutter naturlig å stamme, men ikke alle.
For tilhøreren kan
stamming kjennetegnes ved brudd i taleflyten som repetisjoner, forlengelser og blokkering av ord og ordlyder, og tilleggsatferd som grimaser og lukking av øynene når man ikke får ut ordet. For personen som selv stammer er stamming mye mer. Tankene og følelsene rundt stamming kan bli definerende for ens sosiale fremferd. Forventningene vi har til vår egen evne til å snakke som «alle andre» og hva «alle andre» måtte forvente av oss, bidrar til å bygge opp en frykt for å være sosial slik vi ønsker. Stammingen er i veien.
Tirsdag 22. oktober
er den internasjonale stammedagen, og i hele oktober har The International Stuttering Association (ISA)
oppfordret personer fra hele verden som stammer til å lage korte videopresentasjoner i sosiale medier
hvor de forteller hvilke erfaringer de har med stamming og hvordan stamming påvirker kommunikasjonen og møter med andre mennesker. Årets oppfordring er at alle som stammer snakker med den stammingen de har.
I Sverige har 25 år
gamle Andrea Stéen startet en Facebook-gruppe, #Projektprata
hvor hun oppfordrer til at alle som stammer skal tørre å prate og ta plass i samfunnet. I et åpenhjertig intervju med KK
nylig fortalte Stéen om hvordan hun gjennom store deler av oppveksten var taus og unngikk de fleste sosiale situasjoner på grunn av stammingen. Vendepunktet kom da hun først meldte seg på en ungdomshelg for andre som stammer og senere dro på en internasjonal konferanse i USA om stamming med rundt 800 deltakere som stammet.
For som Andrea Stéen
sa i KK-intervjuet: «I en verden der alt må gå fort, kan det iblant kjennes vanskelig for mennesker som stammer å ta plass og mange lever i stillhet og redsel for hva andre skal synes om at de stammer».
Det trenger ikke å forbli sånn. Det første skrittet for en som stammer, er å begynne å snakke tross stammingen. Snakke med den stemmen du har. For vi som stammer har hatt god tid til å tenke før vi får anledning til å snakke. Vi har mye å bidra med i samtalen. Vær tålmodig med oss, gi oss litt ekstra tid til å fullføre setningene. Og til alle som stammer, snakk med den stammingen du har!