Blog Layout

Min stamming ble karakterisert som den hardeste

Dag Billit • feb. 02, 2018

SJEF OVER EGEN STEMME: Veien videre for meg er fortsatt med McGuireteori i bunnen, mer av NLP og nysgjerrighet på nye ting jeg kan lære, skriver Dag Billit til stamming.no. FOTO: Martin Aasen Wright

Dag Billit (37) slet i mange år med harde blokkeringer, stress og negative tanker. Han følte seg sosialt utilpass, og ønsket å være alene. I år kommer han til årsmøtehelgen for å snakke om hvordan han ble sjef over egen stemme.

Av: Dag Billit

Publisert: 03.02.2018

Et av mine første minner er fra en taleopplevelse jeg hadde da jeg var en 4-5 år gammel. Morfaren min hadde gitt meg en tier og det var forventet at jeg skulle si takk. Jeg kan huske et ubehag og en følelse av at dette var noe jeg ville unngå. Blikket gikk i gulvet og jeg gjemte meg bak moren min. Følelsesminnet i hals og bryst husker jeg godt. Foreldrene har i ettertid kalt det jeg opplevde på den tiden for stotring. I skoletiden opp til videregående kom blokkeringene hardt og ofte, gjerne hvert andre eller tredje ord. Et av behandlingstilbudene jeg fikk var en uke på Bredtvedt Kompetansesenter sammen med en 4-5 andre som stammet og Solveig Slinde som hadde regien. Jeg husker at min stamming ble klassifisert som den hardeste av de som var der. En kort oppsummering av mine stammeopplevelser er: ubehag, harde blokkeringer, stress, negative tanker, sosialt utilpass, lite lyst til å dele noe personlig og mer lyst til å være alene. Jeg skal ikke gå i dybden av hvordan mine opplevelser har vært, men heller dele hva jeg har gjort siden jeg tok noen aktive grep for å bli venn med min egen stemme. Jeg vil også si at jeg satte stor pris på å lese historiene som ble delt i boken «Ord til besvær» og kjenner meg igjen i mange situasjoner.

I 2007 var jeg 28 år og hadde kommet til et punkt at jeg måte gjøre noe med talen fordi det var for slitsomt å bære på ubehag og følelser tilknyttet det å gå i kjelleren gang på gang. Jeg meldte meg inn i NIFS og ble med på en helgesamling i Stavanger, hvor jeg traff likesinnede og hadde en fin sosial opplevelse. Året etter ble jeg også med på samlingen i Oslo på Soria Moria. Det var første gangen jeg prøvde meg på frivillig stamming og noen andre øvelser foran de andre. Jeg kjente at disse dagene utfordret komfortsonen min og mine overbevisninger jeg hadde hatt frem til nå.

Etter mitt møte med NIFS så tok det noen år før jeg gikk noen nye steg. Jeg håpet nok på at jeg kunne lese noen bøker, klare meg på egenhånd og slippe å utfordre meg foran andre. Det hadde jo vært det enkleste. Men som det kjent er så er det utenfor komfortsonen den beste læringen skjer. Jeg hadde hørt om McGuire-programmet noen år tidligere og i desember 2010 skulle det være kurs i Malmø. Etter at jeg ikke hadde oppnådd noen særlige forbedringer av talen på egenhånd så måtte jeg krype til korset. Det var på tide å innrømme ovenfor meg selv at jeg trengte hjelp og legge stoltheten til side. Det skulle vise seg å bli starten på en reise i riktig retning hvor jeg kunne bli kjent med den personen jeg egentlig var og jobbe målrettet mot å bli den verbale og utadvendte personen jeg ønsket å være.

McGuire-programmet

I korte trekk så er McGuire-programmet et intensivkurs over fire dager hvor gamle vaner skal avlæres og nye, mer konstruktive skal øves. Noen hovedpunkter er: ny pusteteknikk med brystkassen, ny taleteknikk, frivillig stamming, ta kontakt med fremmede personer, tale på offentlig plass, være mer åpen og vise det berømte isfjellet. Den største effekten jeg fikk at mitt første kurs var nettopp det å være mer åpen. Det har gjort at jeg legger mindre press på meg selv og deler mer åpent om hvem jeg er og hva jeg tenker. Selv om oppturen med taleflyt og selvtillit var formidabel så vil jeg ikke si at kurset er noen quick fix, men heller et sett med konstruktive verktøy som gjorde det mulig for meg å jobbe mer målrettet med talen. Det var først etter kurset at den virkelige jobben begynte og det har vært noen opp- og nedturer siden den gang, men pilene har sakte men sikkert pekt oppover. En annen fordel med programmet er at hver av de nye elevene får tildelt en primærtrener som fungerer som støtte og sparringpartner året etter første kurs. I tillegg er det en treningsgruppe i Oslo med andre McGuire-studenter som gir et godt sosialt nettverk av likesinnede og er en møteplass for felles trening.

Siden 2010 har jeg vært med på en 7-8 kurs, blitt primærtrener selv for nye studenter og vært ansvarlig for treningsgruppen i Oslo de siste årene. Det har gitt meg uvurderlig hjelp i min egen utvikling og taleglede. For tre år siden så opplevde jeg at jeg hadde behov for å gjøre noe mer for meg selv. Jeg opplevde at mange av de samme tankene og følelsene gjentok seg. Selv etter mange år med McGuire har jeg kjempet de samme kampene flere ganger. Det er noe i uttrykket «Skal du bli kvitt et onde så må du ta det med roten». Det var nok her jeg følte at jeg trengte noe i tillegg til McGuire for virkelig komme i kontakt med meg selv, lære mer om det indre livet, hvorfor jeg opplever talefrykt, hvordan jeg kunne bli tryggere i en sosial situasjon o.l. Veien videre for meg skulle bringe meg inn på tre bokstaver som ikke er så mystiske som de kanskje høres ut som.

NLP

I januar 2014 møtte jeg opp på et salgsseminar som promoterte selvutvikling med Anthony Robbins. Jeg meldte meg på kurset og skulle dra til London for 3,5 intensive dager. Det ble en opplevelse fullspekket med masse energi, nyttige innspill, jobbing med egne begrensninger og overbevisninger, gåing på glødende kull, bevisstgjøring av egne livsområder og påfyll av ny motivasjon. Deretter hadde jeg en egen coach et halvt år og leste en del bøker før jeg skulle ta turen tilbake året etter. Et fellestrekk for disse kursene og mye av det jeg leste om viste seg å ha utspring i noe som het NLP. Jeg ville ta det et steg videre og begynte på kurs for å lære mer om dette hos Fenomental i Oslo.

NLP står for nevro lingvistisk programmering og handler kort og godt om kommunikasjon, med meg selv og andre. Den korte definisjonen er at nevro har med nervesystemet å gjøre og hvordan vi tar inn informasjon gjennom sansene våre (syn, hørsel, følelse, lukt, smak) og skaper et indre bilde av dette. Lingvistisk har med hvordan vi kommuniserer med hverandre i form av ord og kroppsspråk, og hvordan dette skaper mening. Programmering har med hvordan våre handlings -og tankemønstre er tillært gjennom oppvekst, opplevelser og erfaringer, og at minner og tanker kan få en annen betydning for at de skal være mer hensiktsmessige for oss. For eksempel hvis et barndomsminne tar mye av oppmerksomheten vår selv når vi er voksne, så har NLP teknikker som kan hjelpe oss med å få en mer normal tilnærming til dette.

Videre vil jeg dele noen av de tingene jeg lært om meg selv etter to kurs innenfor NLP. Det mest opplagte er at jeg ikke lenger ser på det som skjer på innsiden som fastlåst. Tidligere har jeg tenkt at det som skjer på innsiden kan jeg ikke gjøre noe med og at jeg må respondere på beste måte etter det som kommer opp. Nå har jeg en innstilling som er preget mer av nysgjerrighet og forståelse. I en øvelse vi hadde i vinter skulle jeg dele en overbevisning jeg hadde: «Stamming gir meg en dårlig følelse». Årsaken er stamming og virkningen er en dårlig følelse. Det var 4-5 andre i gruppen som skulle utfordre denne overbevisningen ved hjelp av språket.

Noe av kommentarene jeg fikk var:

Følelsen kommer ikke av stammingen, men av usikkerheten du føler.
Har du noen gang stammet og hatt en god følelse?
Det ville gitt deg en enda dårligere følelse å ikke snakket resten av livet.
Det er ingen jeg kjenner som bryr seg om at du stammer.
Stammingen er noe du gjemmer deg bak, for egentlig å ikke ta tak i usikkerheten og jobbe med deg selv.

Det å bli bombardert av 15-20 av disse kommentarene, for så å kjenne på følelsen som kom var en av mine mest kraftfulle opplevelser. Jeg hadde lyst til å forsvare meg og forklare at: «Neida.. det er sånn det er..» eller «det er fordi at..». I etterkant klikket noen av tannhjulene mine på plass. I alle disse årene hadde jeg brukt merkelappen stamming som et sted jeg plasserte skyld og masse energi. Dette har vært med på å bygge murene enda høyere enn de hadde trengt å være. Nå er jeg egentlig ikke fokusert på stammingen, men usikkerheten jeg har først. I virkeligheten var det slik at det var den dårlige følelsen/usikkerheten kommer før stammingen og ikke motsatt som jeg har tenkt frem til nå.

I NLP-kurset har vi også coachet hverandre. Jeg har opplevd det som veldig nyttig å la en annen person se min modell av verden og dele den uten filter på en helt ærlig måte. En coachingtime kan bestå av en problemstilling jeg vil ta opp, beskrivelse nåsituasjon og ønsket situasjon og finne ressurser som vil hjelpe meg å nå dit jeg vil. Mange av mine timer har blitt brukt til å se stammingen fra ulike sider, jobbe med selvtillit tilknyttet talen og følelser i forbindelse med talesituasjoner. I en time hadde jeg brukt ordet «blokkering» flere ganger hvor hun som coachet meg sa: «Hvorfor bruker du ordet blokkering, det høres så fast og permanent ut?». Jeg ble litt satt ut av spørsmålet og svarte noe som at det er jo det alle kaller det og det jeg alltid har gjort. Jeg skjønte etter hvert at ordet blokkering var en merkelapp jeg hadde satt på den fysiske følelsen. «Hvis du skulle brukt et annet ord i stedet som var lettere og som beskrev bedre det du opplevde, hva kunne det ha vært», sa hun. Etter litt tenking så kom jeg frem til at glipp var et bedre ord. Det er et ord som beskriver at det kan skje her og der, at jeg kan hente meg inn i igjen til vanlig tale og det hele ikke er så alvorlig. Når den indre dialogen min har vært glipp i stedet for blokkering i et halvt år så skjønner jeg hvor viktig ord og kommunikasjon med meg selv er. Det hele blir mer ufarlig og jeg kan lettere hente meg inn igjen.

Coachingen har også gitt meg et nytt syn på motivasjonsretningen min. Med motivasjonsretning så mener jeg hvor jeg har fokuset mitt som igjen bestemmer hva jeg jobber mot og hvilke resultater jeg får. Tidligere så var jeg opptatt av å unngå blokkeringer, ubehagelige følelser, flaue øyeblikk og unngikk gjerne å oppsøke nye situasjoner fordi noe av dette kunne oppstå. Nå er jeg opptatt av det jeg vil ha mer av som taleflyt, morsomme øyeblikk, delta på nye opplevelser og være spontan. Jeg har gitt meg selv mer handlingsrom og lagt fra meg det strikte regime med perfeksjonistiske forventninger som har landet gang på gang med blokkeringer og gitt en negativ indre dialog. Det å bli til-motivert har vært og er et stort steg mot å ha et mer fleksibelt tankesett og gjør at jeg lettere kan tilpasse meg nye situasjoner. For snart to år siden så ble jeg enda mer klar over nettopp det. Da kom jeg over noe som jeg fryktet aller mest. Det å ikke kunne planlegge, improvisere og tillate meg å dele det som kom spontant. Det må være det helt motsatte av tankesettet jeg har hatt som stammer.

Improvisasjonsteater

Jeg har vært interessert i lære mer om hvordan skape kontakt med andre mennesker en del år og lest noen bøker om dette. Det tror jeg kommer av at mine antenner var nok mest vendt innover i barne- og ungdomsårene, hvor jeg har tenkt en del på at jeg ikke fikk den sosiale treningen som andre på grunn av lite taleflyt og måten jeg lot det forme meg som person. I en bok jeg kom over så stod det at improvisasjonsteater var en god ting for de som ville bli flinkere til å snakke med andre og dele mer spontant. Jeg kjente med en gang at dette rokket ved en frykt jeg har hatt i mange år hvor jeg har unngått oppmerksomhet og alt som kunne ligne på teater, og i tillegg ikke kunne planlegge for det som skulle skje. Etter en del år med å ha utfordret meg selv, spesielt i forbindelse med McGuirekurset, skjønte jeg raskt at jeg hadde hatt godt av dette.

Jeg meldte meg på et nybegynnerkurs på Det Andre Teateret for å komme i gang. Etter mange gode opplevelser så var vi flere som hoppet rett på kurs 2. Dette på tross av at som avslutning på dette kurset skulle vi ha en forestilling foran venner og kjente hvor vi skulle stå på scenen. Det gav en enorm motivasjon til å øve og lære så mye som mulig frem mot denne kvelden. Jeg husker godt når den store dagen kom. Tirsdag 8. mars 2016 kl. 18 så begynte oppvarmingen. Det var en spenning som vanskelig kan beskrives, men den var full av adrenalin, gledesfrykt, samhold og intensitet. Rett før vi skulle på scenen så sto vi bak det sorte sceneteppet. Jeg kikket gjennom et lite hull og så at salen var smekk full og at to venner satt på første rad. Det må ha minst ha vært 150 forventningsfulle sett med øyne som stirret mot oss, pulserende musikk og lyseffekter. Kl. 19 gikk teppet til siden og vi hoppet frem, løp ut på scenen og smilte som dette var noe vi gledet oss til. Det hadde vi jo også gjort, men gleden kom også med frykt for hva som kunne skje og en høyere puls enn vanlig. Improvisert dans, westernscene, jobbfest med fire kollegaer hvor de tre andre fikk personlighetene: høre dårlig, kunne være voldelig og forelsket, oppdagelsestur i jungelen, dialog med seg selv i vanlig stemme og ond stemme var noe at av det vi var igjennom. Det ble et fyrverkeri av et show og jeg husker mange ansikter som gledet seg stort over vennene de hadde på scenen. For min del så ble denne kvelden mitt høydepunkt for 2016; største glede og mest givende opplevelse. Rent talemessig så skjedde det noe som var ganske så fantastisk. Jeg kan bare huske at det lugget et par ganger i starten og resten gikk helt flytende. Det var som om at jeg hadde koblet bort en del av den logiske hjernen og at det bare handlet på følelser og spontanitet som gjorde at jeg opplevde meg så tett på talesenteret som jeg ikke hadde vært før. Ingen forstyrrende tanker eller vurderinger om ordvalg som tok min oppmerksomhet.

I impro er det noen prinsipper som er grunnleggende:

Det handles på impuls/følelse
Det oppfordres til å feile – det feires faktisk når det blir gjort noe «feil»
Alt det som sies er godt nok
Hjelpe hverandre i en scene ved å akseptere tilbud og si «ja, og så kan vi..».

For å holde det jeg har lært ved like så er jeg med i en gratis treningsgruppe på Chateu Neuf, Majorstua, et par ganger i måneden. Jeg opplever at impro-øvinger er med å sette meg fri fra gamle talemønstre og overbevisninger, slik at jeg kan oppleve mer lek og positive taleopplevelser. Hvis jeg er litt sliten etter helga eller jobb, så er impro den raskeste måten å få den gode følelsen på innsiden. Etter en to timers treningsøkt så er mye energi frigjort og kroppen kjennes lettere. Slik jeg opplever det, er impro med på å flytte fokuset fra den logiske hjernehalvdelen og over på magefølelsen, slik at det oppstår en bedre flyt og harmoni på innsiden. Dette er noe jeg har jobbet med fra en annen vinkel også, som jeg opplever som veldig meningsfylt og givende.

Meditasjon

For meg er meditasjon en treningsmåte for å oppnå mer ro på innsiden og selv kunne bestemme håndteringen av følelser som er i sving. Slik at tankevirksomheten er mer rettet mot det som er givende, kontra det at tankene styrer seg selv og jeg føler meg igjen styrt av disse. Rett og slett kunne ta ansvar for hvordan jeg har det innsiden. I halvannet år har jeg brukt en app som heter Headspace. Denne har gitt meg en god innføring i grunnleggende meditasjonsteknikk rettet mot temaer jeg er interessert i. Det er lagt opp til å ha en daglig økt av selvvalgt varighet på 10, 15 eller 20 minutter. Akkurat nå så holder jeg på med en 30 dagers serie som er rettet mot angst/frykt/bekymringer. Her har jeg lyst til å dele en øvelse som jeg liker spesielt godt som gjøres daglig og tar 15 minutter. I grove trekk er den slik:

Sett deg i sofaen med øynene lukket, oppreist og avslappet.
Bli mer bevisst på hvordan hvert pust er ulikt det forrige.
Legg merke til tre eksterne lyder. Legg merke til tre interne følelser som f.eks. hvordan ryggen er støttet opp, benene er mot gulvet og hendene som hviler i fanget.

Kroppsskanning fra topp til tå i 30 sekunder hvor fornemmelser blir lagt merke til og latt være som de er.

Punktene over er en innledning som gjentas i andre øvelser også. Selve øvelsen er slik:

Fokuset skal være på pusten og hvordan det kjennes å puste inn og ut. For hvert innpust kan det også telles fra 1-10 og når du kommer til 10 så begynner du på én igjen.
Det er helt vanlig at tankene vil vandre andre steder. Det som skjer da er at oppmerksomheten din skal berøre tanken/følelsen som «en fjær som berører et krystallglass». Lett og ledig, og så kan du si til deg selv «det der var en tanke (følelse)», og så flytte oppmerksomheten tilbake til pusten og fortsette tellingen. For hver gang dette skjer, så vil det etter hvert bli mer mellomrom mellom tankene/følelsene som kommer opp. Forskning viser at selve intensiteten vi opplever kan halveres bare ved å gjøre dette enkle grepet. «Gammel vane er vond å vende» som det heter, så dette tar litt tid å lære.
Når steget over er gjort i noen uker eller en måned, kan det legges til et nivå til. Legg merke til om tanken/følelsen som dukker opp er positiv, negativ eller nøytral, før du går tilbake til pusten.

Det jeg har lært av denne øvelsen etter å ha gjort den i ulike variasjoner over flere måneder er at jeg har mye mer ro i hodet og at når en tanke om stress dukker opp så kan jeg kjenne den igjen og akseptere den, uten at jeg lar meg rive med og kanskje en halvtime senere oppleve at jeg har gjort stresset sterkere, som jeg gjorde veldig mye av før. I forhold til stammingen så kan jeg relatere dette til som at jeg går den samme veien til jobb/skole hver dag. På veien er dit er det et hull som jeg har falt oppi mange ganger tidligere. Dette hullet kan være som blokkering, som jeg ikke vet hvordan jeg har havnet i og kanskje ikke fullt ut forstått før jeg har forlatt en talesituasjon og fått roet meg ned. Med denne meditasjonsøvelsen så har jeg etter hvert lært noe som er veldig nyttig. Først at jeg registrerer at jeg henger i luften over hullet for så å treffe bunnen med en blokkering. Videre har jeg kjent igjen at følelsen ville komme og at jeg kunnet ta et skritt til siden og unngått hele hullet.

Å ta ansvar for den indre følelsen jeg har er kanskje det jeg bruker mest tid på nå om dagen. Det blir litt som en hest som drar en vogn etter seg, hvor hesten er den indre tilstanden og vognen det ytre. Jeg må ta ansvar for hvordan jeg har det først og det er det bare jeg som kan gjøre. I NLP er det en læresetning om at «Meningen med kommunikasjonen din er responsen du får». Siden kommunikasjon er både ord og kroppsspråk, vil en usikkerhet som jeg har på innsiden vises og smitte over på de rundt meg. Akkurat her har jeg fått en ny forståelse med responsen til andre når jeg har hatt en blokkering, spesielt med fremmede. Tidligere kunne jeg legge skyld på de jeg snakket med hvis de ble usikre og flakket med blikket eller hadde rare ansiktsuttrykk. En tanke kunne være at de ikke aksepterte stamming eller dømte meg på en slags måte. Nå tror jeg heller at den responsen jeg får er en speiling av det jeg selv kommuniserer via kroppsspråket, og at det ikke har noe med selve blokkeringen å gjøre.

Hvor fornøyd er jeg med min egen taleflyt i dag?

I forhold til hvordan jeg opplevde det selv før jeg begynte på mitt første McGuirekurs i desember 2010 har jeg utviklet meg veldig mye. Talegleden var vel på 20% prosent av det jeg kunne drømme om ved start og i dag vil jeg si at jeg er på 85% av det. Hvordan min vei har vært eller ting jeg har gjort vil ikke være noen fasit for hvordan andre kan gjøre det, men jeg håper at det kan være til inspirasjon. «Mange bekker små blir en stor å» og jeg har lært masse av de ulike tingene jeg har gjort i tillegg til de som allerede er nevnt. Jeg vil si at det viktigste er ikke hva som gjøres, men at det gjøres noe som bringer en i riktig retning i forhold til livsglede, selvtillit eller andre ting som er ønskelig å ha mer av. Når jeg ser tilbake så var et McGuirekurs det beste jeg kunne gjøre fordi dette var så kraftfullt og krevende, men det har også gitt mest læring. I tillegg så har jeg hatt god støtte i det sosiale miljøet og hatt en egen primærtrener. Det var i 2010 at jeg la egoet mitt til side og sa til meg selv at jeg trenger hjelp for å komme igjennom dette. Min sterkeste motstander hadde vært meg selv frem til dette tidspunktet. I ettertid har jeg ikke vært så hard mot meg selv, tillatt meg å gjøre mer feil og hvis det lugger i talen en dag så sier jeg til meg selv at det bare var en glipp som jeg kan rette opp. Mine indre overbevisninger er til for å utfordres og jeg opplever at de ikke er så faste som jeg trodde de var.

Veien videre for meg er fortsatt med McGuireteori i bunnen, mer av NLP og nysgjerrighet på nye ting jeg kan lære. I oktober så begynner jeg på kurs for å bli NLP Coach hvor jeg får mulighet til å hjelpe andre og meg selv videre. Avslutningsvis så vil jeg dele noe fra Instagram jeg så i dag. Det var et bilde med et visdomsord som sa: «If you don’t follow your heart, you might spend the rest of your life wishing you had». Den gamle versjonen av meg ville gått i forsvar og sagt at dette er noe tullprat siden det trigget noe jeg ikke var så flink til. Nå kan jeg trekke på smilebåndet og si at det er noe i det å gjøre mer av det som virkelig gir meg glede. Det er mange muligheter i form av bøker og kurs, og det er ikke nødvendig å klare alt på egenhånd. I tillegg er det mer gøy å gjøre ting sammen med andre.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Del

E-post