MiniKIDS-behandling av stamming hos barnehagebarn

MiniKIDS er et behandlingsprogram for de yngste barna som stammer. Den belgiske logopeden Veerle Waelkens har vært i Norge for å kurse norske logopeder.

Tekst: Martin Aasen Wright

– MiniKIDS gir muligheter for barn som ikke på naturlig vis slutter å stamme, sier den belgiske logopeden Veerle Waelkens i et intervju med stamming.no.

Waelkens har nylig vært i Norge for å holde et tredagers seminar i MiniKIDS-programmet for norske logopeder i Norge. Seminaret som gikk over tre dager, ble arrangert av Senter for stamming og løpsk tale i Lillestrøm utenfor Oslo som drives av logopedene Stine Brubak og Tommy Olsen.

MiniKIDS er et behandlingsprogram for barn i alderen to til seks år som er basert på behandlingsprogrammet KIDS. Patricia Sandrieser og Peter Schneider la grunnlaget for programmet KIDS, som står for «kids dürfen stottern» som betyr at barn har lov til å stamme. Sandrieser og Schneider videreutviklet Charles van Ripers behandlingsprinsipper for barn over seks år som stammer. MiniKIDS er for barn fra to til seks år, delt inn i to hovedgrupper, to til fire år og fire til seks år. Charles van Riper var en amerikansk logoped som på 1940- og 50-tallet la mesteparten av grunnlaget for det som i dag er ansett som konsensus i logopedbehandling.

Spesifikt for barn

Waelkens har jobbet med MiniKIDS i 25 år, og begynte i The European Especially For Fluency (ECSF), et etterutdanningsprogram for logopeder. Gjennom ECSF møtte hun Schneider. De jobbet på samme vis, og skjønte at de kunne samarbeide om å utvikle et behandlingsprogram til logopeder for de minste barna. For fem år siden startet hun med kursprogrammet.

Logopeder kan bruke MiniKIDS i direkte behandling av barn mellom to og seks år som stammer, men også i evidensbasert forskning for å se hvilken effekt denne behandlingen faktisk har.

– MiniKIDS og KIDS er ikke helt nytt, men en kombinasjon av flere evidensbaserte behandlingsmetoder som handler om desensitivisering, aksept, våge å stamme, og modifisering, samt kognitive teknikker, men i MiniKIDS er behandlingen spesifikt rettet mot de yngste barna, sier Waelkens.

Våge å stamme

MiniKIDS har to viktige prinsipper: tillate seg å stamme og tolerere at man stammer.

– Det er bare hvis du tillater deg å stamme at du kan gjøre noe med det, og ikke bare det, men også føle at du har nok kunnskap om din egen stamming til å jobbe med den, sier Waelkens.

I tillegg til logoped har foreldrene en aktiv rolle gjennom å hjelpe barna. Waelkens understreker at det er helt avgjørende for at barna skal kunne klare å akseptere sin stamming at miljøet rundt dem tillater stammingen. Dette gjelder hjemme sammen med foreldre og søsken, i barnehagen/på skolen og i det sosiale miljøet for øvrig.

– Mange foreldre ønsker at stammingen hos barnet skal forsvinne, og jeg er sikker på at også noen logopeder har denne holdningen, men vi må forholde oss til fakta. Vi vet at en andel av barna som stammer vil etter hvert slutte å stamme, og en andel vil stamme resten av livet.

I prinsippet kan alle barn som stammer delta i MiniKIDS-programmet, ifølge Waelkens, men barna er helt avhengige av at begge foreldre er villige til å være fullverdige støttespillere for dem.

– Vi diskuterer åpent stammingen med barna og hva vi skal jobbe med sammen, og i tillegg gir barna oss en tillatelse, på sitt eget språklige nivå. Det er veldig viktig at vi får avklart om barnets miljø gjør det mulig for oss å tilby barnet denne form for behandling, for om barnet reagerer negativt på stammingen sin, skammer seg og blir irritert, vil dette programmet kunne være aktuelt. Dette betyr ikke at det ikke finnes andre egnede behandlingsopplegg, sier Waelkens.

– Hvordan skal man få til det rette miljøet for barnet?

– Informere. Informere. Informere. Vi må gi mye informasjon og forklare det paradoks at man skal tillate stamming når foreldrene ber oss om å «bli kvitt stammingen». Vi må få foreldrene til å forstå hvor viktig det er at barna deres tør å stamme, og klare å stamme lett. I tillegg informerer vi barnehager og skoler for barnets miljø er helt avgjørende, men det største ansvaret til å tilrettelegge for barna ligger på foreldrene, svarer hun.

– Hvor mye kan barna tillate seg å skamme seg over stammingen?

– Hver følelse som kommer som følge av stammingen er lov. Hvis et barn skammer seg, kan det si «stopp stammingen», og vi forstår at barna ikke liker bruken av frivillig stamming i behandlingen, «vi skjønner at det er vanskelig for deg å høre på at du stammer».

Hensikten med å tillate seg selv å stamme er graden av løsrivelse fra stammingen gjennom å eksponere stammingen. Barna aksepterer sin egen stamming gradvis mer og mer helt frem til å tillate seg å stamme.

Eksponere stammingen

Barna starter med desensitivisering som er en gradvis eksponering av stammingen, både ved bruk av innøvd, frivillig stamming og ukontrollerbar stamming. Frivillig stamming innebærer at barna lærer å stamme frivillig for å få mer kontroll over den medfødte, ufrivillige og ukontrollerbare stammingen. Barna og foreldrene blir forklart for barna hva stamming er, og at det ikke alltid er ønskelig å miste kontrollen over å snakke, men at man kan tillate seg det.

– Hvordan jobber barna med teknikker og følelser?

– Vi eksperimenterer mye, vi leker og har det gøy, i tillegg til selve treningen. Det er viktig å være klar over at når barnet stammer, har ikke barnet noen rollemodell for «lett stamming» i foreldrene eller miljøet ellers, men ved å lære barnet frivillig stamming får barnet en teknikk, en slags rollemodell som er mulig å akseptere. Men i første omgang må barnet våge å stamme, forklarer Waelkens.

Etter å ha jobbet med desensitivisering kan barnet gå videre til identifiseringsteknikker. Logopeden har med mange leker, og ved å bruke disse lekene kan barnet gjenkjenne sin egen stamming som for eksempel ved å ta frem en leke-slange og si slange, «s-s-s-s-s-slange» som er en forlengelse av stavelsen s. For den yngste gruppen, to til fire år, vil disse teknikkene være for avanserte, og brukes ikke. De yngste lærer seg frivillig stamming, og foreldrene bruker i stor grad frivillig stamming i den hensikt å være gode rollemodeller.

Det samme gjelder for gruppen med de eldste barna, men der er barna langt mer aktive og mer bevisste på hvordan de kan bruke teknikker.

– Barnet lærer å eksperimentere med stammingen og se på stammingen som noe interessant. Da kan vi gå videre til modifiseringsteknikkene, sier Waelkens.

Redusere stamming

Modifisering av stamming handler om å redusere graden av stamming som å gjøre lange blokkeringer kortere og harde blokkeringer lettere.

– Vi begynner da alltid med frivillig stamming, og jobber oss videre mot situasjonene med ekte stamming. Ved å bruke frivillig stamming trener barna på hvordan de kan håndtere de gangene de stammer på ordentlig, sier Waelkens.

Behandlingen er som regel kortvarig. Ofte kan behandlingen stanse etter desensitivisering, fordi barna allerede våger å stamme og har utviklet gode modifiseringsteknikker. Dette selv om stammingen i begynnelsen er alvorlig.

– Det varierer fra fire til fem timer til et halvt år, eller mer.

– Hva er målet med MiniKIDS?

– Det ultimate målet er å bli fri for stamming. Når fri for stamming ikke er et reelt mål, og vi informerer alltid foreldrene, jobber vi mot lett stamming som ikke på noen måte er til et hinder for barnet, hverken i kommunikasjon med andre eller kognitivt og emosjonelt, svarer Waelkens.

Dette betyr at når barnet er ferdig med behandlingen, kan barnet håndtere stammingen, også ved tilfeller av tilbakefall av den gamle stammingen før behandling.

– Hvilke oppgaver har foreldrene?

– Foreldrene er medhjelpere, for hvis vi jobber med frivillig stamming to timer i uken sammen med barnet, vil ikke behandlingen gi særlig effekt. Når vi har kommet til et visst nivå på logopedkontoret, begynner vi treningen i reelle situasjoner.

De første stedene barna kan trene da er i venterommet hos logopeden eller på parkeringsplassen, hvor vi da øver på den frivillige stammingen som barnet lærte på logopedkontoret. Foreldrene er med barnet og logopeden «ute i den virkelige verden» for å lære sin rolle som medhjelper. Læringen overføres til hjemmet, og foreldrene følger opp barnet sitt. Foreldrene må også lære seg å stamme frivillig.

– Barnet utvikler seg som regel mye raskere enn foreldrene. Særlig mindre barn lærer raskt og liker det med å tørre å stamme, og lærer seg frivillig stamming veldig fort. Foreldrene derimot, er ikke like raskt på det samme nivået, sier Waelkens.

– Dette betyr at det er kun når foreldrene tør å stamme frivillig at vi kan komme videre i behandlingen.

Lek med ord

Lekene har en helt sentral funksjon i behandlingen.

– De er en metafor til å lære barn om stamming. Overfor en treåring kan vi ikke snakke om ord og ordlyder, men hvis vi sier «båt» og «frosken vil til svømmehallen», må barnet si båt, «b-b-b-båt», da er det froske-ordet, sier Waelkens.

– Metaforene hjelper barnet med å forstå hva som skjer når det stammer. Hvis barnet kan føle på «sssssslange», da er det slange-ordet. Lekene har en positiv konnotasjon.

Når de eldste barna jobber med identifisering og modifisering, lærer de forskjellen på harde froske-ord og lette froske-ord. Harde froske-ord skal bli lette froske-ord og forlengelser av ordlyder, «ffffffffffrosk», skal bli kortere, gjennom trening.

– Vi bruker frivillig stamming for å trene på den ekte stammingen.

– Hva må du ha tenkt igjennom før du som forelder vurderer MiniKIDS til barnet ditt?

– Du må være klar over noen begrensninger. Hvis en av foreldrene, eller begge, ikke er enige om beslutningen, vil ikke behandlingen ha en begrensende effekt, fordi barnet vil merke det. Som en medhjelper må man selv være «desensitivisert», fordi man må bruke mye frivillig stamming, og man er i tillegg er en rollemodell for hvordan man snakker om stamming. Og, som forelder må man like å leke med stammingen, avslutter Waelkens.

post@stamming.no