Kjemper fortsatt for mer kunnskap om taleflytvansker i skolen

Kjemper fortsatt for mer kunnskap om taleflytvansker i skolen

Lærere må være mer konstruktive i sin vurdering av elever med taleflytvansker, mener tidligere nestleder Jon-Øivind Finbråten. Til høsten skal han i ny jobb veilede skoler og lærere om stamming.

Tekst og foto: Martin Aasen Wright

Da Jon-Øivind Finbråten i vinter gikk av etter tre år som nestleder i Norsk interesseforening for stamming og løpsk tale (NIFS), var det til stående applaus under årsmøtet på Gardermoen. Finbråten har i svært stor grad bidratt til foreningens sterke utvikling de siste fire årene når det gjelder medlemsvekst, politisk påvirkning mot logopedmiljøet og myndigheter, og synlighet.

Han startet opp Trondheim lokallag i 2013, og ble valgt inn i styret som webredaktør i 2014. Året etter avanserte han til nestleder, et verv han hadde frem til årsmøtet i vinter. Som nestleder har Finbråten hatt det interessepolitiske ansvaret som innebærer søknader om finansiering av arrangementer og prosjekter, bygge nettverk med logopedmiljøet og påvirke viktige politiske spørsmål som blant annet gjelder logopedbehandling og vurdering av elever i skolen. Særlig det siste punktet har vært Finbråtens viktigste sak, noe som ble grunnlaget for NIFS’ nye informasjonsbrosjyrer, som han var prosjektleder for. I tillegg var også Finbråten en av ni bidragsytere til boken «Ord til besvær – Livet med stamming», som NIFS ga ut på Abstrakt forlag i 2017.

CV:

  • Utdannelse: Logoped og lektor.
  • Yrke: Begynner å jobbe som PP-rådgiver i Gjemnes-Eide-Fræna PPT til høsten.
  • Sivilstand: Samboer.
  • NIFS-bakgrunn: Startet Trondheim lokallag i 2013. Valgt inn i styret under årsmøtet 2014 (webredaktør 2014-2015, og nestleder 2015-2018).

– Nå er det tre måneder siden du gikk ut av styret. Hvordan har den tiden vært?

– Den siste måneden har jeg ikke fått noe daglige meldinger fra deg eller Oscar. Det kribler litt i fingra om hva som foregår. Det er rart å legge bort et engasjement som har vært bygget opp over fire år.

– Jeg har fire dokumenter på PC-en, diverse utkast til søknader om midler til NIFS. Jeg har fortsatt lyst til å gjøre noe, men det er godt for styret og NIFS at det kommer nye inn.

– Hva har du lært av de fire årene?

– Det er gjennom NIFS at jeg har lært mye om min egen stamming og at jeg er en som stammer. Da jeg ble med i NIFS, var jeg konkurranseinnstilt på at jeg skulle stamme minst mulig. Men så lærte jeg at det var noe som het skjult stamming.

– Jeg stammet alltid mer etter hvert NIFS-arrangement, sikkert fordi jeg slappet mer av, men da måtte jeg jobbe mer med stammingen etterpå. Jeg innså at jeg var god på unngåelser.

– I boken «Ord til besvær – Livet med stamming» skriver du om hvordan du i barnehagen spiste så variert pålegg, noe moren din oppfattet som at du stammet så mye at du ikke klarte å si hvilket pålegg du ville ha, og at du spiste det pålegget som lå innenfor rekkevidde. Hva tenker du i dag om det?

– Jeg er veldig glad i pålegg i dag. Jeg skjærer opp brødskivene i mindre biter for å smake på mest mulig pålegg. Jeg husker ikke alt fra barnehagen, men det må ha vært vanskelig og jeg unngikk sikkert mye mer enn å spørre om forskjellig pålegg.

– Du var ansvarlig for de nye brosjyrene om stamming i barnehagen og stamming og løpsk tale i skolen som NIFS ferdigstilte i 2017. Hvorfor var det så viktig for deg å lage brosjyrer?

– Dette handler særlig om vurdering i skolen. Min erfaring er at jeg ikke alltid fikk en rettferdig karakter i muntlig. Da jeg skulle oppdatere regelverket om vurdering i skolen på NIFS’ nettsider, innså jeg at jeg hadde blitt utsatt for diskriminering. Jeg ville at korrekt informasjon om vurdering i skolen skulle ut.

– I 2014 presenterte jeg på et styremøte i NIFS at NIFS burde holde foredrag om vurdering i skolen for lærere. I 2015 og 2016 jobbet vi med å lage brosjyrene.

– I norsk muntlig på videregående fikk du en karakter lavere enn hva som var gjennomsnittet for dine muntlige presentasjoner underveis i skoleåret, hvor læreren din begrunnet det med «det må du skjønne». Hva er det lærere gjør feil i sin vurdering?

– Da jeg fikk karakteren, tenkte jeg at «det skjønner jeg fordi jeg stammer». Noen lærere har en idé om at man skal skrive ned antall ganger eleven rekker opp hånda og svare på noen vanskelige spørsmål i timen for å få 5-ern eller 6-ern.

– Det var gøy da vi reiste rundt og spurte studentene om regelverket som gjelder for vurdering i skolen. De kunne det ikke. De kjente ikke til prinsippet om tilrettelegging for elever med vansker som sier at all tilpasning er lov så lenge den ikke gir eleven en uforholdsmessig fordel, faktisk gjelder det alle elever, (nesten) alt er lov!

– Lærere kan en del om for eksempel dysleksi, men når det gjelder taleflytvansker vet ikke lærere hva de skal gjøre. Mange som stammer får nok beskjed at de må rekke opp hånda mer.

Jon-Øivind Finbråten juni 2018 (13)b
POLITISK STAMMEHØVDING: Jon-Øivind Finbråten kjempet for at elever skulle bli vurdert for hva de kunne, ikke hvordan de snakket. Til høsten begynner han i ny jobb som logoped. FOTO: Martin Aasen Wright
– Hva skal lærere gjøre for å vurdere elever med vansker rettferdig?

– Man kan ikke forvente at alle lærere skal kunne noe om stamming, men de bør vite at det finnes flere vansker enn dysleksi. Lærere må være mer oppfinnsomme og vurdere eleven på en god måte. Vurdering kan gjøres på flere måter, og det avhenger av hvordan eleven er.

– At man skal stå skolerett foran klassen og fortelle om Saturn i solsystemet er helt absurd. Det finnes langt mer konstruktive måter å vurdere på som lydopptak, video, eller andre gode måter. For mange lærere bare snur bunken og blir overrasket over at det ikke fungerer etter 20 år, da er det plutselig elevene det er noe galt med. Da kan man legge seg ned på en elefantkirkegård og gi opp.

– Hva kan eleven gjøre selv?

– Det er utfordrende.

– Det er veldig skummelt å konfrontere læreren med hva som passer best for en selv. Jeg skulle sikkert ha rukket opp hånda mer, men så lett er det ikke. Man har lett for å unnskylde seg overfor seg selv og tenke at læreren har rett.

– Eleven føler avmakt til læreren, men læreren vet ikke alltid best. Eleven er ikke utdannet til å vite hva som er den beste vurderingsmetoden. Læreren har fire-seks års utdannelse, og at de da ikke klarer å vurdere elever med vansker på en god måte er en tragedie. Hele skoleløpet er en kontinuerlig vurderingsprosess.

– Hva bør NIFS satse på for å være en levedyktig organisasjon for personer med taleflytvansker?

– Stamming er et skjult handikap, og det er vanskelig å ta opp uten at det blir syting. For utenforstående kan det virke bagatellmessig hvor hemmende det er for dem som stammer.

– NIFS har i mange år subsidiert medlemmer på arrangementer. NIFS bør heller bruke mer krefter på søknader og penger på aktiviteter som styrker organisasjonen. Med aktiviteter mener jeg brosjyrer, reklamefilmer, kampanjer, stå på stand, få ansatte og bygge opp likepersonordningen.

– Det tok mye tid, men det var svært givende å jobbe med brosjyrene. Uten støtte kunne vi ikke ha gjennomført prosjektet. Da måtte vi ha avlyst to store arrangementer.

– Vi må senest ligge seks-tolv måneder i forveien med søknader til Extrastiftelsen for å få støtte til kommende arrangementer. I 2018 får vi støtte til Ungdomsweekend.

– NIFS har sine røtter fra Halmrast, en spesialskole på Søndre Land for elever med talevansker. Hvordan skal NIFS være interessant og aktuelt for yngre medlemmer?

– Mange medlemmer i NIFS har et fellesskap gjennom Halmrast. De siste årene har vi merket at generasjonen etter Halmrast i mange tilfeller er mer støttemedlemmer i kortere perioder. Men hva er NIFS med en generasjon støttemedlemmer? Det kan være skummelt med tanke på at tilskudd henger sammen med medlemstall når medlemstallet er såpass ustabilt.

– Medlemmer har meldt seg ut fordi arrangementene ikke dekker deres behov, og fordi de ikke er der de bor. Mange vil ha arrangementer, men ikke alle vil bidra til at det skjer. NIFS klarer mye, men hvis man bare vil få og ikke gi noe, går det dårlig med NIFS. NIFS er helt avhengig av frivillig arbeid. Det er arbeidskrevende, men kostnadseffektivt, og NIFS har ikke nok penger.

– NIFS får mange henvendelser fra foreldre som vil hjelpe barnet sitt med å komme til logoped, men de møter et komplisert regelverk. Hvorfor er det så vanskelig å få logoped?

– Hvis kommunen ikke har logoped eller hvis logoped ikke behandler en som stammer, er du avhengig av en privatpraktiserende logoped i samme område som vil ta imot en som stammer, og ikke noe av dette er sikkert.

– Det er kommuner som innimellom har logopeder og som innimellom vil behandle en som stammer, men som gir avslag. Da må du krysse fingrene for at det er noen andre som vil hjelpe.

– Flere kommuner fraskriver seg ansvaret med å behandle barn som stammer, og det er for få stillinger.

– Hva er ditt beste NIFS-minne?

– Det var en helt syk følelse å få de 192.000 kronene fra Bufdir og Udir til å lage brosjyrer!

– Hvor er NIFS om ti år?

– Jeg håper vi har rundet 1000 medlemmer, at det er flere lokallag og mange flere likepersoner, og at vi har en eller flere ansatte.

– Hvordan blir det å begynne å jobbe?

– Det blir veldig spennende! Jeg skal jobbe som PP-rådgiver og gi råd til skoler og lærere. Under jobbintervjuet sa jeg at jeg gjerne ville jobbe med stamming. Jeg skal da også lage kurs for å informere skoler og lærere om stamming. Det blir en parallell til hvordan jeg jobbet i NIFS.

post@stamming.no